Vi kjenner alle på frustrasjoner i forbindelse med ting som ikke virker. Noen ganger, i alle fall før, satt jeg og klusset med ting på pc, og fikk opp “Ta kontakt med nettverksansvarlig”. Som om det hjalp på et relativt streit hjemmenettverk.
En gang i tiden (for veldig lenge siden) fantes ikke It-avdelingen. Nettverk, i en annen forstand enn telefonlinjer, var en fremmed ide. Da jeg kjøpte min første PC, fantes knapt nettverk, skulle man dele sine data måtte man stappe disketten i en konvolutt og sende den i posten. Før det het IT EDB og datamaskiner var digre og mystiske. Noen ganger så vi innslag på Dagsrevyen, med store spolebånd som gikk hurtig fram og tilbake. Resten av kunnskapen om data hadde vi fra filmer.

It-avdelingen vokste fram som de som kunne gjøre ting med datamaskiner, telefonssystemer og nettverk. Lenge har It-avdelingen vært alene om kunnskapen som skal til for å få ting til. Denne situasjonen har mange steder ført til at It har vært selvskrevne for alle innkjøp av maskinvare, og de fleste innkjøp av programvare. Jeg har ennå ikke sett en It-strategi som ikke innebærer økte ressurser til It-avdelingen.

Prosjektet involverer en datamaskin= et It-prosjekt
Jeg jobber for det meste med å lage nettsteder, eller få eksisterende nettsteder til å fungere optimalt. Min bakgrunn er journalistikk og kommunikasjon. Mine tre siste arbeidsgivere har vært kjempesvære organisasjoner, noe som involverer større It-utfordringer enn det et hjemmenettverk er.
Oftest er det slik som tittelen sier, at når et prosjekt involverer noe som har med en pc, eller et nettverk, skal It-avdelingen være med. I veldig mange situasjoner er det en fordel. Mange It-ansatte sitter på enorme kunnskaper, og er frampå og flinke. Men det motsatte er også tilfelle.
It-avdelingen har monopol på sannhet, vokser som en Organisasjon i organisasjonen, beskytter kunnskapen sin, og verner om makten det innebærer. Noen ganger.
For brukerne innebærer dette frustrasjoner og en følelse av håpløshet. Mange sklir inn i en apatisk uproduktiv tilstand, og sier til seg selv og andre “Det er bare sånn det er”, helt til de tror på det selv.

For It-avdelingen medfører dette en ond sirkel. It må være med på alt, på alle prosjekter, ideer, planer og strategier, hvor det forventes at It ikke bare har It-kunnskap, men kunnskap om området prosjektet handler om. Finnes det noen It-ansatte som ikke har det travelt?
Jeg har vært med på utallige prosjekter, kompetansekataloger, bildedatabaseinnkjøp, publiseringssystemer, web2.0-prosjekter, lagringssystemer, portaler, opplæringsprosjekter og mye mer. En gang var jeg med på et kartleggingsprosjekt initiert av It for å kartlegge pågående prosjekter. Dette prosjektet ble kåret til årets beste, og deltakerne ble belønnet med en middag på byn.

Hvorfor skal It-avdelingen drive med alt dette?
Innimellom tenker jeg at for It (og andre for den del) er det viktig å beskytte seg selv fra utfordringer eller forandringer som er for annerledes enn det allerede eksisterende tankesettet. Å kunne It- lingoen, alle trebokstavsforkortelsene (tbf), innebærer en eksludering av alle som ikke snakker samme språk.
Jeg merker selv, at når jeg blir for interaksjonsdesign-innviklet eller kanskje teknisk, så faller folk av når jeg snakker. Innrømmer også at jeg noen ganger har utnyttet dette, fordi det har gitt meg spillerom og arbeidsro.
Selv lager jeg mine egne snarveier og gjør ting enkere for meg selv, om frustrasjonene blir for store. Noen ganger har jeg benyttet meg av nære flotte og flinke It-kolleger, som gir meg privilegiet det er å kunne spørre.
Samtidig klarer jeg ikke la være og lure på om ikke ting var bedre da It var de som skulle få ting til å virke.
Hva syns du?

I sommer gikk det litt galt. Ikke på vei ned fra Col du Tourmalet i Pyreneene, heldigvis, da jeg nesten rundet 80 km/t.

Men på vei opp til Corton-åsen nær Beaune i Bougogne. Her:

Fantastisk vin som kommer herfra! Jeg hadde vel syklet omtrent ei mil fra Beaune, og var på vei opp langs vinmarkene da det skjedde. Ikke stor fart, i oppoverbakke. Med min heftige sykkel som tåler det meste av terreng. Jeg er nesten sikker på at det bare var en stein som skulle til. Under bakhjulet. Som skled ut, og jeg gikk med hodet først i en veldig fin mur. Jeg har lært meg å falle, krølle armene inntil kroppen, sånn at jeg ikke risikerer å brekke noe. Det går helt fint, stort sett. Denne gangen tok jeg meg for, jeg må ha forstått at det var bedre å risikere armen enn hodet, men armen fikk bare noen skrammer. Hodet derimot, vel, hjelmen ser slik ut:

Det neste jeg husker er at jeg åpnet øynene, og så rett på en firfisle. Da spratt jeg opp veldig fort! Og tenkte, “hva f*** har skjedd med hodet mitt?” Hjelmen føltes alt for liten, og alt gikk liksom litt rundt og rundt. (Jeg hadde IKKE smakt på vinen!) Etter å ha stått og holdt meg fast en stund, plukket jeg opp sykkelen, og holdt meg fast en god stund til, før jeg syklet tilbake til bilen. (Smart…)

Etterpå
Jeg hadde en hjernerystelse, og tok det relativt med ro. Dagen etter ble hele Norge rystet (22.juli) og vi var på hjemvei. Vi tok det vel kanskje litt roligere enn vi hadde tenkt, men måtte hele tiden følge med på hva som skjedde hjemme. Det var rørende å få kondolanser fra andre turister som så vi var norske.

Jeg kom hjem og begynte på jobb igjen, og fortsatte som om alt var normalt. Men var trøttere enn vanlig, ukonsentrert, overfølsom for lyd, og hadde stadig vondt på høyre side, det minnet om øreverk, som jeg ikke har hatt siden jeg var liten. Antibiotika virket ikke, og i november var det helt stopp, og full sykemelding. Jeg fikk det travelt med å finne ut av hva dette var, og betalte for all utredning og behandling selv, (med en liten forventning om at reiseforsikringen skulle dekke dette). Først ble det konstatert en ganske uggen diagnose, trigeminusnevralgi, som ikke er noe som går over. Tanken på å leve med så store smerter i uoverkommelig framtid var, tja, kjip! Ikke sykle mer… dødskjipt! Men neste vurdering, etter noen uker, var hos Hodeverket, og en smart nevrolog som konstaterte feil diagnose, og relaterte smertene til en god gammeldags nakkesleng, cervikogen hodepine. (Hvor ble det forresten av musearmen? Har den også gått av mote?) Etter en samtale og undersøkelse, ga hun meg en injeksjon med lidokain og kortison, og fra en dag til den neste gikk jeg fra åtte paralgin forte til ingen. Jeg fikk ikke sove fordi ansiktet var stivnet i et stort GLIS.

Nå er jeg tilbake igjen altså, og 95 prosent av tiden har jeg ingen symptomer. Det hender hodet mitt husker hvor vondt det var, og plasserer litt press i pannen på venstre side. Men det går fort over:) Nå krangler jeg litt med reiseforsikringsselskapet Chartis, som jo skulle være så bra. Jeg har kanskje lagt ut 10.000 tilsammen, mesteparten er til behandling hos privatpraktiserende, for MR, for undersøkelser og behandling. Ingenting av dette får jeg igjen, privat behandling dekkes ikke. Jeg skal sjekke opp andre forsikringsselskaper, det er sikkert, tar gjerne mot tips! Hadde jeg ikke brukt privat behandling, ville jeg fremdeles hatt skrekkelig vondt. Jeg hadde heller ikke vært tilbake på jobb, eller andre steder. På Stavanger Universitetssjukehus ville jeg fått tildelt en time i løpet av mars, men den timen ville vært en eller annen gang i framtiden, kanskje ikke før til sommeren. Så jeg har spart arbeidsgiveren min og NAV en ganske stor sum penger. Jeg hadde gjort det samme igjen, men syns det er en smule sykt… Noen burde tatt ctrl+alt+delete på hele helsevesenet og startet på ny.

Jeg er tilbake på jobb, tilbake på nett, og såvidt tilbake på trening. Nå ser jeg framover til flotte morgensykkelturer tre mil til jobb, og starten på sommeren; NORDSJØRITTET! Blir du med? Husk hjelm…

Dette høres jo ut som en mesterskapsøvelse. Selv er jeg kanskje i overkant aktiv i sosiale medier, og har mange favoritter. Men lite tid. Kanskje jeg bruker så mye som en halv time hver dag på sosiale medier, og det er ikke utenkelig at Facebook sjekkes innimellom andre oppgaver på jobb. Må nesten legge til at å oppdatere og overvåke våre sosiale kanaler er del av jobben min.

For en tid tilbake kom Google+, og med floppen Google Wave friskt i minnet, tenkte jeg at her venter jeg litt. Men plutselig en dag hadde jeg laget en profil på Google+, også, av ren nysgjerrighet. Jeg har aldri gjort noe mer med den, bortsett fra at jeg av og til sjekker innom når jeg sjekker gmailen min. Det ser ikke ut til at andre heller er så ofte innom. Av mine snart 1000 venner/bekjente på Facebook, er mindre enn en håndfull på plussen. Dette stemmer med tallene på verdensbasis. 800 millioner bruker Facebook, 43 millioner brukte Goggle+ like etter lansering.

Så tross optimisme fra Google selv, har jeg ikke helt tro på at dette blir noe å ta bølgen for heller.

Men det er utrolig bra at det kommer slike mindre aktører, for konkurransen gjør alle produktene bedre. Facebook har satt inn en storoffensiv, med massiv omorganisering av innholdet, så mye at det finnes oppskrift å få alt tilbake til sånn det var før. Disse oppskriftene kommer ikke fra Facebook. I tillegg kom facebook-appen for iPad 11. oktober, en etterlengtet forbedring for alle iPad-avhengige.

En kan lure på hvorfor Google satser så stort. Det handler selvfølgelig om markedsandeler. Sånn litt naivt kan vi si at Facebook jo handler om oss, folk, liksom. Men de har en antatt markedsverdi som er på 82 milliarder dollar (Bloomberg jan 2011) og ansatte, også i Norge. Og andre vil ha en del av kaken. Av annonsekroner, av konsulenthonorar for å lage plug-ins, apper og andre dippedutter. Markedsføring av bedrifter, butikker og andre virksomheter har også eksplodert på Facebook, og bak alle disse tingene ligger det økonomiske hensyn.

Hvorfor kan ikke Google bare gjøre det de er gode på? Søkemotor, statistikker, dokumentdeling og mailkontoer?
Noen ganger er det greit også.

Jeg nevnte at jeg er i overkant aktiv. Så du finner meg på Facebook, Twitter, WordPress, Mylog (for kosthold og trening), GarminConnect (for kule sykkelturer, mine og andres) og på bokelskere. Så er det jo et og annet forum, og en og annen svipp innom tripadvisor… Mønsteret er i alle fall at jeg får, og deler, all informasjon jeg trenger, og avislesing og innhenting av informasjon blir stadig mindre del av mitt nettliv. Hvor finner jeg for eksempel informasjon om nye apple-oppdateringer? Facebook eller Twitter. Eller Google.

Ses da!

Innrømmer glatt at veldig mye av det jeg bruker iPadden til, kunne gått like godt på telefonen. Men for meg som er etterhvert i gjennomsnittsalderen og skifter briller hele tiden, er det rett og slett lettere å sortere. Det er heller ikke så comme il faut å sitte å ta møtereferat på iPhonen. Ingen tror du følger med, og stavekontrollen garanterer deg et helt annet innhold enn det du egentlig hadde tenkt.

Men seriøst, jeg hadde tenkt å hoppe over denne.
Mine favoritter er Shopshop, Wunderlist, Evernote, Dropbox, Sats, AvinorFlights, iMuscle og Deep Sleep, om enn ikke nødvendigvis i den rekkefølge. Allerbest liker jeg det når ting funker sammen. Endrer jeg et evernote-notat, er det endret på jobb-pc, mac’en og på telefonen. Gullgjevt…

Hvilke app’er liker du best?

Valgomatene i media har fått en ansiktsløfting og er et bedre verktøy enn noen gang før. Ordet Valgomat gir assosiasjon til automat. Som når du putter på 20 kroner og får en Fanta. Så har du gjort det, og er ferdig. Sånn er det jo også når du skal stemme, du gjør det bare en gang. Men hvis du prøver bare en av mange valgomater, bare en gang, kan det hende det blir feil.
Jeg liker meg ved tastaturet og har prøvd en del. Aftenposten sin er veldig bra, med utfyllende forklaringer på det som for noen kan være vanskelige spørsmål. Men jeg svarte “Usikker” og “Mindre viktig” på alle de 33 spørsmålene og fikk som svar at jeg burde stemme Senterpartiet. Strengt tatt burde jeg vel heller fått en oppfordring om å lese grunnskolepensum og holde meg unna valglokalene til jeg forsto hva det handler om. Da jeg svarte “Helt enig” og “Svært viktig” på alle utsagn, endte jeg på partiet Rødt. Svarte jeg ærlig på alle utsagnene havnet jeg ikke på partiet jeg faktisk allerede har stemt på.

Mens Aftenpostens Valgomat kun har de største byene som alternativ, gjør NRKs Valgomat det mulig å svare på noen få spørsmål som angår din egen kommune. Ved svar “verken/eller” og “uviktig” på alle utsagn, endte jeg på Venstre. Mens hvis jeg er “helt enig” og alt er “svært viktig” ender jeg på SV. Og heller ikke her endte min ærlige svar der jeg trodde jeg befant meg i det politiske landskap. Poenget med denne enkle øvelsen er ikke annet enn å påpeke at Valgomater ikke gir annet enn en pekepinn, vag riktignok, på hvilken politisk retning du bør vurdere når du skal stemme.
Var jeg førstegangsvelger, ville jeg nok prøvd flere av alternativene, flere ganger. Samt huske at det er lov å tenke selv, og vurdere hva som er viktigst for deg, din familie og samfunnet som sådann.

Innsatsen til alle de politiske partiene i sosiale medier er betydelig større enn den var ved forrige valg. Det kan se ut som om Facebook, Twitter, Flickr og YouTube er felles for alle. Men innholdet i de sosiale kanalene varierer veldig. Var det noen som sa “vi må jo ha en YouTube-kanal!” uten å tenke på hva som skulle være hensikten? Jeg tror det. Det er viktig å tenke innhold, før en tenker hvilke sosiale medier som er beste kanal for akkurat dette budskapet.
En mashup jeg falt for da, var Jens Stoltenberg på animert sykkeltur, satt sammen med Google Street View, som viser Jens når han snakker rett ut i skogen utenfor huset vårt her på Høle. Litt morsomt, men det var kjekkere da han faktisk stilte opp på døra til en kollega av meg før forrige valg. Så jeg begynte å lure på hvor mye dette har kostet å utvikle, og ble litt betenkt.
Men alt som får flere til å stemme, er bra. I Stavanger var kommunevalgdeltakelsen sist under 60 prosent. Det er tankevekkende det!

Jeg bor i Sandnes, en av ti forsøkskommuner for eValg, eller elektronisk stemmegivning. Så jeg har allerede stemt, og for første gang i mitt liv, gitt ekstrastemmer til de jeg syns fortjener det, til og med fra andre stemmesedler enn den jeg primært leverte. For meg er det en stor lettelse bare å ha det gjort. Jeg piner meg gjennom hver valgkamp, ikke fordi jeg ikke er interessert, men fordi jeg syns alle sier mer og mer det samme jo nærmere valgdagen vi kommer.

Bedre mulighet for sofasliterne
Opplegget er veldig enkelt, du trenger MinID, Buypass eller Commfidis  for å logge deg inn. Etter innlogging er det bemerkelsesverdig intuitivt hvordan du går fram. interaksjonsdesignet er ikke lekkert, bare veldig funksjonelt.  Det eneste det ikke er tatt høyde for, er hvis en kandidat har et langt navn, i tillegg til at han både er pensjonist/fisker, har du ikke mulighet til å se hvor han kommer fra. Det er ikke plass i feltene. For meg som gjerne vil prioritere kandidater fra vår lille bydel, er dette en ulempe. I tillegg må du lukke nettleseren helt og starte den på ny, for å logge inn en gang til.

Er det sikkert?
Det er flere aspekter ved elektronisk stemmegivning som er viktg. Sikkerhet er et av stikkordene, men MinID har etterhvert blitt så nødvendig for alle, og få av oss tenker på at dette er “farlig” eller usikkert. De som tror det, vil neppe skifte mening uansett. Muligheten til å stemme så mange ganger du vil, fra stemmegivningen er åpen, er noe nytt. Det er jo ikke slik at hvis du forhåndsstemmer, kan du gå og gjøre det en gang til. Så det er siste stemme som gjelder, og denne overstyres av papirstemmen hvis pc’en din ryker på valgdagen og du har ombestemt deg.

Er informasjonen god nok?
En annen stor utfordring med valg i hele tatt, ettersom valgdeltakelsen ved kommune- og fylkestingsvalg har gått nedover de siste årene, er informasjon. Flere prosjekter er satt i gang for å øke interessen for lokaldemokratiet, et av dem er stemmerett for 16-åringer, som blant andre Stavanger kommune har satt i gang. Så for oss i vår sørvestlige krok av landet, er det allerede forvirring. Vi har en regionsavis som skriver om det som skjer i både Sandnes og Stavanger. Og Sandnes har altså prøveprosjekt på eValg på både kommune- og fylkesstingsvalg, mens i Stavanger er prøveprosjektet at 16-åringer kan stemme, men bare i kommunestyrevalget. Det krever litt å følge med for de som bare er bittelitt interessert.
Informasjonen rundt eValg synes jeg virker lite planlagt og til dels plump. Opplæringsfilmen  påpeker at stemmen ved eValg er like gyldig som om du går i valglokalet og leverer stemmeseddelen. Vel, jeg ville vel forventet akkurat det da. Filmen har irriterende musikk, og panorering som bare forvirrer. Den må ses i fullskjermsmodus for å ha noe nytte i hele tatt, hvis ikke er skjermbildene for små. At det kommer en påminning om at du må passe på at ingen andre ser hva du stemmer på, virker som en overlevning fra “gamle dager” hvor du går inn i avlukket og trekker for. Det må kunne gå an å forklare at valget er hemmelig på en bedre måte.

Uansett, dette er et stort skritt i riktig retning, og jeg tipper at ved neste stortingsvalg har de fleste mulighet til å levere stemmen sin elektronisk. For min del, jeg er glad det er gjort, og skal ikke bruke tid på valgkampsendinger. Det er innsatsen i perioden vi har lagt bak oss som styrer valget mitt.
Da jeg var liten, satt folk oppe til seks om morgenen for å få med seg resultatene. Slike valgnetter er det snart slutt på.

I etterkant har det kommet så mange blogger, nyheter, historier og bilder. Så mye at det er nok. Vi skal aldri glemme. Men det var deilig på fredag å gå rundt å snu avisforsidene med bilder av terroristen. De sørgende fortjener litt fred nå etterhvert, og det er synd at media ikke ser at denne saken kan hvile litt. Den kommer til å komme opp igjen og opp igjen, mange hundre ganger.
Menmen, i gang igjen på jobb, i gang igjen med alt annet også etterhvert.

Så får vi ta det som kommer, som det kommer!

Tirsdag 21. juni ble boka «Sosiale medier i all offentlighet» lansert på en twitterinnkalt arrangement på Litteraturhuset i Oslo.

Omlag 100 hadde fått med seg invitasjonen og stilte opp for å høre forfatterne fortelle om innholdet i boka. Sosiale medier engasjerer alle, også i offentlig sektor og presset fra brukerne blir stadig større. Det forventes synlighet og engasjement også fra kommuner, fylkeskommuner og statlige institusjoner og organisasjoner, og for mange er dette en ny arena.

- Det at det forventes så mye dialog, er uvant for mange, forteller kommunikasjonsrådgiver Alf Tore Meling.

Gjennom sin blogg I all offentlighet debatterer han aktivt det offentliges innsats i sosiale medier. Boken er utgitt på Kommuneforlaget, og ment som en praktisk fagbok for ansatte i offentlig forvaltning. Bidragsytere er forsker Petter Bae Brandtzæg fra Sintef, Lars Gillund som er kommunikasjonssjef i Kongsvinger kommune, Professor Arne Krokan fra NTNU, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI Øyvind Kvalsnes, kommunikasjonsrådgiver Alf Tore Meling og jurist Jon Wessel-Aas.

Mye å gå på
En nylig foretatt undersøkelse fra KS (Kommunenes sentralforbund) viser at 58 prosent av kommunene og fylkeskommunene er representert i sosiale medier. De fleste vurderer Facebook som den viktigste og kanskje enkleste kanaler å bidra i. Det er ingen grunn til å tro at resten av offentlig sektor er bedre representert i såkalte “nye” medier, og behovet for opplæring og avmystifisering er nok ganske stort. De juridiske betraktningene er ofte et av hindrene for at offentlige instanser tør å våge seg ut på den sosiale glattisen. Strategier og planarbeid som “er på vei” er en annen forklaring.

- Er ting egentlig så forskjellig fra tidligere? spurte jurist Jon Wessel-Aas under boklanseringen og forklarer oss:
- Det kan hende at noen lover og regler ikke helt omfatter sosiale medier ved første øyekast, men vi har allerede lover og regelverk som omfatter dette. Det er også viktig å ta hensyn til at offentlig virksomhet er veldig differensiert, og nivået for sensitivitet og sikkerhet varierer veldig. Man kan godt si at informasjon fra det offentlige har gått fra å være tilgjengelig til proaktiv, og dette er en problemstilling som bekymrer noen. Det er flere lover som omfatter offentlige instansers oppførsel, også i sosiale medier. Forvaltningsloven, offentlighetsloven, arkivloven og personopplysningsloven er de viktigste, kravet til arkivering er kanskje det vanskeligste temaet. Dette medfører et stort krav til ryddighet i offentlig sektor. Og det er ekstremt viktig å påpeke at det ikke går å drive saksbehandling gjennom sosiale medier.

Wessel-Aas råd til aktører på sosiale medier er å gi klar beskjed i forkant om hva som går an, og hva denne kanalen skal brukes til. Gode kontrollrutiner og aktive moderatorer er helt essensielt.

Lokaldemokratiet viktig
- Flere og flere politikere er tilstede på Facebook og Twitter, og ser nytten av det, mener Meling.
- Aktiviteten tar seg opp nå i oppkjøringen mot et nytt valg. Det gjorde den også ved forrige valg, men da var det mange som la vekk twitterpassordet etter at valgresultatet var klart. Jeg tror at etter høstens valg, vil politikerne bli ansvarliggjort sine løfter gjennom valgkampen, pressgrupper og enkelpersoner vil kreve det. Jeg er ganske sikker på at vi nå vil se at bruk av sosiale medier vil forandre lokaldemokratiet, konkluderer han. Professor Arne Krokan holdt også en underholdende innledning, der han la vekt på at innholdet i det vi gjør ikke har endret seg så veldig, det er metoden det blir gjort på som er annerledes.

- I dag bruker en tiendeklassing fire timer uka på å gjøre lekser, på pc, som lastes opp på It’s:Learning, og så er levert. Blogg blir til kladdebok for elevene, og innholdet er viktigere enn metoden.
På spørsmål fra salen om ikke sosiale medier er ekskluderende, svarte han at tilgangen til informasjon nå er mye bedre enn tidligere.

- I Norge har 98 prosent av befolkningen bredbåndsdekning, og alle kanaler er tilgjengelige for så godt som alle. Det vi ser er at det kanskje er viktig å lære folk til å bruke disse kanalene på en bedre og mer effektiv måte. Da er det virkelig snakk om å tilgjengeliggjøre, avslutter han.
Les mer om boken hos Kommuneforlaget, en fyldig bokomtale kommer snart på forskjellige nettsted fra meg:)  Diskusjonen fortsetter på : #SoMe_Off

Det er blitt et sånt buzz-ord. Sosiale medier. Alle skal være der, og  jeg tar meg i å tenke på hvor lenge det går før vi snakker om «facenett» i stedet for Internett.

Vi har lenge sett store kundebedrifter gjøre det bra i forhold til kundebehandling i sosiale medier. Telenor, Ikea og andre har dedikerte ressurser til å ta seg av kundestrømmen og terskelen for å klage i sosiale medier på en vare, er lav. Desto viktigere at svarene kommer fort.

For andre virksomheter er det litt mer innviklet. Det er lett å forstå at et universitet vil tiltrekke seg studenter. Ikke like enkelt å forstå hva et oljeserviceselskap har å hente i sosiale medier. Det er heller ikke lett å umiddelbart se ROI (Return of Investment) i B2B-virksomheter, ettersom ROI ikke egentlig er en måling som er brukbar i mediesammenheng.

Når ser vi økonomiske resultater av en satsing i sosiale medier? Hvordan skal vi forsvare å bruke tid på dette?

Jeg er ikke god på tall. Men jeg elsker å vase meg inn i statistikker og når kommunikasjonsarbeid blir målbart, har vi noe å vise  frem.
I løpet av den første uken Aibel var på Facebook, fikk de 38.000 sidevisninger og drøyt 500 «likes». Det var kjekke tall. Vi overvåker alle medier, også sosiale, gjennom medieovervåkning, og får flotte statistikker.

I tillegg har vi god kontroll på hva folk ser etter på våre nettsider, og sørger for at de finner det. Vi har som mål å  jevnlig spør brukerne av kommunikasjonskanalene våre, både internt og eksternt, for å dobbelsjekke om vi treffer. Tall, tall, tall og tall! Er lik målbart kommunikasjonsarbeid som gir strategiske føringer.

Hvordan skal man så forholde seg til ROI-kravet? Normalt sett er veien inn i sosiale medier slik: vurdere om det er ressurser, få panikk fordi «alle andre» er der, komme seg utpå å agere og reagere, få til bra og oppegående kanaler og få å reaksjoner som styrker omdømmet. Og så kan det helt der ute i andre enden, etter lang tid, kanskje komme økonomisk vinning ut av dette. Antakeligvis ikke med en direkte sammenheng, men som en del av puslespillet.

Vi fikk mange positive meldinger på veggen vår umiddelbart etter lansering. Aibel har 4000 ansatte i hele Norge, Thailand, Singapore, Danmark, UK, og flere enn 50 forskjellige nasjonaliteter. Så vårt sosiale marked har mye potensial.

Jeg er ikke i tvil om at vår sosiale satsing er viktig, vi må rett og slett være der folk er.
Publisert i Dataforeningen og Computerworld 19. mai 2011

Sitter igjen med mange inntrykk etter konferansen, og viktigst av alt, en følelse av at vi tenker rett i Aibel. Det syns jeg  er kjekt. Vi skal snart i gang med et nytt intranett med antakeligvis mest brukergenerert innhold. Tror det kan bli veldig spennende. Og det er i tråd med trender og tanker andre også har for tiden, så det ser bra ut. Viktigste inntrykk i etterkant er at en går vekk fra “trauste” ovenfra og ned tall, rapporter og pådytta nyheter og til å fokusere på folk. Det er menneskene bak jobbene som gjør at resultatene blir bra. Nå har jo jeg bare jobba i Aibel i to måneder, og er nesten litt overveldet over entusiasmen og driven der er på jobb. Folk smiler. Det går riktignok veldig bra for oss også for tiden. Men det er folkene som gjør det morsomt å være der. Prosjektene er spennende og innovative, det er viktig, det er det vi lever av, men når jeg ser på entusiasmen som for eksempel har kommet til uttrykk på Facebooksiden vår, syns jeg det er utrolig positivt og kjekt.

Men nå; påskeferie, følg oss på Bobilbloggen!